Jeg er han som åpner vinduet.
Hvert møte. Hvert konferanserom. Hver telefonboks som lukkes som en kiste. Har du jobbet med meg, vet du dette allerede.
I årevis trodde jeg det var en særhet. Det er det ikke. Det er det mest rasjonelle som skjer i rommet.
Jeg kjenner dette feltet fra innsiden. Jeg grunnla et luftrenserselskap, drev det frem til oppkjøp, og tilbrakte tre år i Shanghai som teknisk direktør der jeg utviklet og leverte prisbelønt luftkvalitetsutstyr. Jeg har holdt sensorene, lest spesifikasjonene, styrt forsyningskjeden. Bransjen som skal fikse dårlig luft måler stort sett ikke CO2.
Du setter deg ned. Møtet starter. Førti minutter inn blir rommet tungt. Øynene blir tunge. De gode ideene slutter å komme. Du skylder på kaffen. Du skylder på lunsjen. Du skylder på deg selv.
Det er ingenting av dette. Det er lufta. Det er karbondioksidet du og alle andre har pustet ut, uten noe sted å gå.
Så jeg begynte å ha med meg en CO2-måler overalt. Ikke for å være irriterende. Jeg ble lei av å krangle med en følelse, og ville ha et tall. Tallet er nesten alltid verre enn noen gjetter.
Frisk uteluft ligger rundt 400 ppm. Et rom med skikkelig ventilasjon holder seg under 1 000. Over det begynner hjernen din å sakke. Jeg har målt 2 000 ppm i et "åtte personers" møterom. Ti minutter inn. Tre personer. Døra lukket.
Det er ikke et møterom. Det er dum luft.
Og jeg mener det ikke som en fornærmelse. Jeg mener det som et faktum. Harvard plasserte folk i rom med ulike CO2-nivåer og testet dem. Når CO2-en gikk opp, gikk resultatene ned. Beslutningstaking. Fokus. Strategisk tenkning. Nesten halvert ved nivåene jeg måler på vanlige kontorer hver eneste uke.
Les det en gang til. Vi putter folk i rom som målbart senker intelligensen deres, og ber dem gjøre sin beste tenkning der inne. Vi kaller resultatet et produktivitetsproblem. Det er det ikke. Det er dum luft.
Du kjenner følelsen allerede. Tenk på sist du trakk dyna over hodet og måtte komme opp for å puste. Den trange, tåkete, få-meg-ut-følelsen. Det er CO2. I et innestengt møterom er det saktere og stillere, så ingen sier det høyt. Samme gass. Samme effekt.
Her er det som virkelig gjør meg gal. Vi aksepterer det.
Vi bruker formuer på å få kontorer til å se bra ut. Stoler som koster mer enn en laptop. Espressomaskiner. Hev-senk-pulter. Så stenger vi folk inne i rom som stille og rolig gjør dem dummere, og ingen måler den ene tingen som faktisk ødelegger møtet.
Så nå er det slutt på å være den stille vindusmannen. Nå sier jeg det høyt.
Dette er DUMB AIR. Mål lufta rundt deg. Lær hva tallet betyr. Gjør noe med det. Åpne et vindu om du kan. Kan du ikke det, bruk bevisene til å få den som styrer lokalet til å fikse det. Kontoret ditt. Klasserommet til ungen din. Soverommet ditt. Baksetet i Uberen.
Ingen produkter. Ingenting å selge deg. Bare sannheten om hva du puster inn, tallet som beviser det, og hva du gjør med det.
Frisk luft gjør deg skarpere. Det er på tide vi oppfører oss deretter.
Åpne et vindu. Ikke pust deg dum.
— Gustav